Det nye masterprogrammet er ikke en imamutdanning
Det nye masterprogrammet i Lederskap, etikk og samtalepraksis på Det teologiske fakultet er ikke en utdanning i noen spesiell form for religiøsitet, men skal gi studentene kunnskap om samfunnet og om de verdikonfliktene som må håndteres, skriver Aud V. Tønnesen.
Foto: TF, UiO.
Av Aud V. Tønnesen, dekan ved Det teologiske fakultet, UiO
Hva slags religiøst lederskap trenger vi? Og hvordan utdanner vi til lederskap som tar ansvar for at økt mangfold og religiøs kompleksitet ikke bidrar til samfunnets disintegrasjon, men til felleskap og trygghet? Det er spørsmål som mange stiller seg, og som vi som utdanningsinstitusjon også må stille oss.
Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning peker på at religiøse og sosiale skillelinjer i dag fremheves på måter som vi for bare få år siden kunne forutse. Radikalisering og religiøs ekstremisme utfordrer samfunnsstrukturene. I langtidsplanen spørres det derfor etter kunnskap om hva som bygger tillit og tilhørighet. Dette er utfordringer som handler om sammenhengskraften, det som holder samfunnet sammen, som gjør det robust i sin sammensatte mangfoldighet. Det er disse store utfordringene som også ligger bak det nye masterprogrammet i Lederskap, Etikk og Samtalepraksis (LES) som Det teologiske fakultet på Universitetet i Oslo starter opp til høsten.
Dagens og morgendagens ledere innen tros- og livssynsfeltet møtes med forventninger om å bidra til å svare på disse utfordringene, gjennom den veiledningen som de gir, den måten de formidler tro, religion og livssyn på i det private så vel som det offentlige rom, samt deres evne til å ivareta og utvikle grunnleggende verdier som demokrati, likestilling og trosfrihet. Ledere i tros- og livssynsfeltet har et samfunnsansvar som strekker seg langt utover det tros- og livssynssamfunnet som de virker innenfor. For å aksle det ansvaret, trengs det kunnskap og kompetanse. Regjering og Storting har sammen sagt at de ønsker seg en utdanning som skal øke kompetansen til ledere innen tros- og livssynsfeltet, av hensyn til mangfoldsfellesskapet som vi alle er aktører i. Og ved å henvende seg til TF og UiO, har de også signalisert at de ønsker en kompetanse som er forankret i forskning og akademisk frihet.
I Norge har vi en lang tradisjon med prester som religiøse ledere med høy akademisk kompetanse. Et særkjenne ved universitetsteologien er at den er utviklet innenfor rammen av det sekulære universitet, der samspillet med andre fag spiller en sentral rolle og hvor den åpne samtalen med samfunnet omkring oss er avgjørende og formende. Universitetsteologien er altså ikke bare til for kirken som trossamfunn, men er en del av akademia og storsamfunnet. Det er denne tradisjonen som danner grunnmuren for det nye studietilbudet til ledere fra ulike tros- og livssynssamfunn.
Gjennom det nye masterprogrammet skal vi kvalifisere våre studenter til fremtidsrettet lederskap og praksis gjennom en utdanning som gir dem den nødvendige kunnskap de trenger om samfunnet, og om de verdikonflikter som oppstår og som må håndteres. At masteren er erfaringsbasert gir mulighet for praksisnær læring, der dilemma, paradokser og konflikter hentes fra opplevd virkelighet. Kritisk og selvkritisk refleksjon over egen og andres tradisjoner og praksiser inngår, og studiet vil stille studentene på prøve.
Dette er ikke imamutdanning, eller en utdanning til en bestemt type religiøsitet, men en utdanning som gjennom forskning og erfaring gir ny kunnskap og stimulerer til nye praksiser for fellesskap og sammenheng.
Vi håper og tror at den vil tiltrekke seg studenter med ulike faglige bakgrunner.